SVALBARDKURSET 2008
Polaråret - et undervisningstokt rundt Svalbard
28. juli - 11. august 2008

Årets Svalbardkurs skal på tokt rundt hele øygruppen med M/S Kongsøy. På denne siden vil vi prøve å rapportere fra turen jevnlig, ved hjelp av satelittelefon. Seilingsplanen ser dere her.

Oppdatering av denne bloggen vil være uregelmessing på grunn av tilgangen til internett under toktet.

Søndag 10. august:
Hello, anybody out there?
I dag morges våknet vi opp i Longyearbyen med nysnø på marka og i fjellene - vinteren er på vei.
Siste dag av Svalbardkurset 2008 sto i romforskningens tegn. Mye av den 1 milliard kroners forskningsinfrastrukturen i og rundt Longyearbyen er dedikert romforskning. Første stopp var Gruve 7-fjellet inne i Adventdalen. Her ligger Kjell Henriksen Observatoriet (KHO) og EISCAT radarstasjon.

Inger H, André, Trine, Erling, Asbjørn, Thorunn, Birgit, Torlaug, Unni og Ann-Elin utenfor KHO.

På toppen av fjellet ligger KHO, det nye nordlysobservatoriet til UNIS som ble åpnet formelt i februar 2008. Professor Fred Sigernes er stasjonsmester og holdt orientering om de unike mulighetene vi har på Svalbard for å studere dagnordlyset i mørketida.

Etterpå dro vi lenger ned i veien til EISCATs radar antennestasjon.  Her fikk vi også innføring i protoner og elektroner og hva radaren observerer ute i rommet. Vi fikk også gå opp i den ene antenna. Selv for de av oss uten doktorgrad i fysikk gikk det etter hvert flere lys opp for i løpet av timene på fjellet!

Oppe i en av EISCATs radarantenner på Gruve 7-fjellet. Ikke stedet for de med høydeskrekk!

Deretter bar det nedover fjellet, gjennom Adventdalen og Longyearbyen og opp Platåfjellet. Her ligger SvalSat, som eies av Kongsberggruppen og Norsk Romsenter. Dette er en kommersiell virksomhet som henter ned informasjon fra de satellittene som går i polarbane. Blant annet eier NASA og ESA satellitter som SvalSat laster informasjon ned fra og sender videre til fastlandet.

SvalSats anlegg oppe på Platåfjellet i Longyearbyen.

Så bar det tilbake til Longyearbyen og noen timers velfortjent hvile for siste samling i Forskningsparken for oppsummering og avslutningsmiddag på UNIS. Årets Svalbardkurs har vært spesielt siden det har gått over to uker - store deler til sjøs - og fokus har vært på det internasjonale polaråret. Tema for oppsummeringen var naturlig nok effekten av IPY nå og framover – og hva med framtidas polarforskning?

Tilbakemeldingene fra deltakerne var ganske entydig: når det er investert så mye midler i IPY, så er det viktig at aktiviteten opprettholdes også etter mars 2009. De internasjonale nettverkene som har blitt etablert og forsterket gjennom IPY, blant annet de internasjonale prosjektene kurset har besøkt, er det svært viktig å holde på også i framtida. Polarforskning er nemlig ikke en nasjonal gren lenger. Å formidle resultatene av IPY ut til folket er en viktig strategi for å holde på fokus og interesse, og ikke minst inspirere unge til å velge forskning og velge Svalbard som sin forskningsplattform.

Så er Svalbardkurset 2008 over. En stor takk til deltakerne, kursledelsen, mannskapet på K/V Kongsøy, alle forskere, fangsfolk, vertskap og alle andre vi har møtt på vår vei for en fantastisk opplevelse!

Hele Svalbardkurset 2008 samlet i Forskningsparken i Longyearbyen.

Tilbake til toppen

Lørdag 9.august:
Grønfjorden: Kokerineset og Barentsburg
Siste natt på båten er overstått. Vi seilte gjennom Forlandssundet nedover også, og det var folksomt på brua da vi passerte det grunneste punktet, vi hadde en klaring på 2,5 meter.

Mens vi spiser frokost seiler vi inn i Grønfjorden. På Kokerineset holder et stort IPY-prosjekt til for tiden. Lashipa er et arkeologisk prosjekt hvor man ser på forholdet mellom mennesket og de marine ressurser gjennom de siste 400 årene; fra hvalfangerne via fangstmenn til vitenskapsfolk og gruveindustri. På Kokerineset er det mange rester etter flere bosettinger, som forskere fra Nederland, Sverige, Russland og USA jobber med.

På Kokerineset i Grønfjorden graver arkeologer frem restene etter tidligere tiders bosettinger.

Dette var vår aller siste ilandstigning med gummibåtene. Etter halvannen uke med å slite flytedresser på og av, så er det nesten vemodig. Etter lunsj siger vi langsomt over på den andre siden av Grønfjorden: siste stopp på toktet er Barentsburg. For å komme opp til selve bebyggelsen er det 220 trappetrinn som må forseres fra kaia og opp til bebyggelsen. Fint med trim etter lunsjen.

Barentsburg

Vi får en omvisning av guiden Slava. Gruvevirksomhet ble opprettet i 1916 av et russisk selskap. I 1920 ble det solgt til nederlenderne, som i son tur solgte det statlige sovjetiske gruveselskapet Trust Arktikucol i 1932. For tiden er det 500 mennesker som bor i Barentsburg, de aller fleste er ukrainere og russere.

I vår var det en ulykke i gruva som ligger 600 m under bakkenivå. Ulykka satte gruva i brann og 3 mennesker mistet livet. Nå er gruva fylt med sjøvann for å slukke brannen og man håper at kullproduksjonen kan starte opp igjen allerede neste år. Å gå rundt i gatene i Barentsburg setter virkelig livet i Longyearbyen i perspektiv. Den russiske bosettingen er nedslitt, men det er satt i gang noen oppussingsprosjekter, blant annet driver de og bygger ny trapp opp fra kaia.

Omvisning i Barentsburg

Etter besøk på Hotell Barentsburg og en tur innom suvenirbutikken er det tilbake til Kongsøy og kursen settes mot Longyearbyen. Bagasje pakkes og siste middag om bord inntas. Vi sier farvel til mannskapet og båten med litt vemod, det har vært 11 fantastiske dager om bord på K/V Kongsøy, og det er definitivt en tur vi aldri kommer til å glemme….

Det fantastiske mannskapet på K/V Kongsøy: Arnt (styrmann), Stein-Rune (stuert assistent), Hans Magne (maskinist), Pål (stuert) og Odd-Arne (kaptein).

Tilbake til toppen

Fredag 8. august:
Ny-Ålesund: Dagen derpå
Festen på Mellageret i går pågikk til langt ut i de små timer. Heldigvis hadde vi en sen start på dagen. Etter brunsj og en kjapp handletur på Kongsfjordbutikken, ble de fleste med Thor Bjørn på ”byvandring” i Ny-Ålesund. Det er for øvrig mye rart man kan treffe på langs grusveiene. En nederlender med gjeterstav og en hale av gåsunger bak seg, for eksempel. De veloppdragne gåsungene diltet etter gjeteren, akkurat som vi har diltet lydig etter Thor Bjørn den siste uka. Gåsungene er selvsagt en del av et forskningsprosjekt; halvparten er vaksinerte mens den andre halvparten ikke er det, og gåsungenes utvikling sjekkes med jevnlige blodprøver og andre målinger.

I Ny-Ålesund gjeter de gåsunger som ledd i et større forskningsprosjekt.

Ettermiddagen gikk med til orienteringer på Sverdrupstasjonen. Vi har hittil hatt foredragene om bord på Kongsøy. Det flytende ”klasserommet” vårt har vært bakteppe for et utall orienteringer og foredrag. Litt fint å få ha ”undervisning” på fast jord for noen dager, men vi vugger i utakt i stolene våre ettersom sjøgangen fortsatt sitter i kroppen.

Klasserommet vårt om bord i K/V Kongsøy

Tilbake på Kongsøy inntas middagen. Vi har hatt fantastisk oppvartning av stuerten Pål og assistenten hans Stein-Rune. Byssa er ikke så stor så vi er fordelt på to bordsetninger. Til frokost får vi servert hjemmebakt brød. Og vi spiser MASSE brød! Vi er i tillegg verdensmestre til å smøre matpakker, for man vet jo aldri hvor sulten vi blir mellom måltidene.

Lunsj ombord i K/V Kongsøy, det går med 25 brød annenhver dag...

Kokken baker ca. 25 brød annenhver dag! Til lunsj er det også brød på menyen samt en varmrett. Middagen er tre-retters: suppe til forrett, hovedretten er kjøtt eller fisk, og til sist selvsagt dessert. En dag sto sjokolademousse på dessertmenyen. De lagde først mousse for 40 personer. Midt i serveringa så Pål at det var ikke nok, så han lagde like godt 20 porsjoner mousse til. Og det gikk ned på høykant. Så 27 deltakere klarte å spise sjokolademousse beregnet for 60 stk! Mulig vi har lagt litt på oss når vi kommer hjem…

Kl. 21 fosser vi utover i Kongsfjorden, med kurs sørover; gjennom Forlandssundet mot Grønfjorden og Barentsburg. Vi går inn i det siste døgnet på K/V Kongsøy…

Tilbake til toppen

Torsdag 7. august:
Blomstrandhalvøya
Strålende sol, blikkstille sjø og rumlende Blomstrandbre; livet kan ikke bli bedre. Vi henger på dekk og nyter solstrålene en stakket stund før det bærer under dekk og foredrag om to store IPY-prosjekter. Det ene er Marine Mammals Exploring the Oceans Pole to Pole (MEOP) hvor dyptdykkende selarter utstyres med satellittsendere slik at forskerne kan dokumentere dyrenes atferd samt oseanografiske forhold. Det andre prosjektet, BEARHealth skal undersøke om miljøgifter svekker isbjørnens evne til å tilpasse seg et varmere klima.

Medbrakt matpakke inntas på stranda med utsikt over til Blomstrandbreen.

Deretter bærer det ut på tur. På Blomstrandhalvøya driver Claus Bech fra NTNU og en stipendiat og undersøker årets krykkjekull. Etter lunsj på stranda går vi helt opp til foten av krykkjefjellet. Forskerne klatrer opp en vaklevoren stige opp til krykkjene og tar blodprøver av kyllingene. En mildt sagt nervepirrende forestilling, men det gikk bra med både forsker og kylling.

Forskerne klatrer opp en stige for å komme til krykkjene.

Krykkjene kakler, men bryr seg ikke større om forskerne.

Deretter går vi en lang tur til toppen av Blomstrandhalvøya. Tiltross for navnet er det en øy, noe man oppdaget da Blomstrandbreen trakk seg tilbake. Fra toppen er det nydelig utsikt utover Kongsfjorden og over til Ny-Ålesund. Og i øst kneiser Tre Kroner: Svea, Nora og Dana.

Vi går ned til Ny-London og Camp Mansfield. Navnet kommer fra grunnleggeren av Ny-London; Ernest R. Mansfield som ledet The Northern Exploration Company (NEC). Ved Camp Mansfield hadde NEC planer om å drive marmorbrudd, men det ble aldri startet ordentlig produksjon. Vel tilbake på Kongsøy settes kursen mot kaia i Ny-Ålesund. I kveld er det kursfest på Mellageret og vi skal ha en sen start i morgen. Heldigvis.  

Tre Kroner: Svea, Nora og Dana.

Tilbake til toppen

Onsdag 6. august:
Ny-Ålesund: Stiv kuling med storm i kastene
Vi har så langt vært kjempeheldig med været på turen. Når ruskeværet satte inn i dag morges var det en lykkelig gjeng som konstaterte at uværet kom når vi skulle være i Ny-Ålesund og ikke mens vi seilte nordpå.

Ny-Ålesund: Stiv kuling fra nordvest, med storm i kastene satte preg på dagen.

I går kveld seilte vi inn Kongsfjorden og la oss til ro i Blomstrandhamna. Det var vindstille og sola tittet fram over skybankene.

Da vi begynte turen over fjorden til Ny-Ålesund imorges, traff Nordvesten oss med ei bredside. Stiv kuling med opptil storm i kastene satte standarden for dagen. Frokosten satt ikke like bra hos alle mens vi bakset oss fram til kai. Men verre skulle det bli.

Ved kaia måtte vi ligge med bredsida opp mot været, og dermed sørget vind og bølger for at båten smalt inn i traktorhjulene langs kaikanten. Det ble om å gjøre å komme seg på land – kjapt – før skipperen måtte ta båten ut på fjorden igjen. Turen fra dekk via leider og ned på kaia ble dermed en nervepirrende øvelse for de fleste.

Nordvesten tok godt tak og blåste oss langsetter veiene i Ny-Ålesund.

Vel på plass i Marinelaboratoriet fikk vi varm velkomst av Oddvar Midtkandal, direktør i Kings Bay som driver forskningslandsbyen Ny-Ålesund – verdens nordligste bosetting på 79°N. Den påfølgende ”by”-runden ble skrinlagt. Men besøk ved den tysk-franske forskningsstasjonen AWIPEV og andre stasjoner ble gjennomført – tiltross for at vi blåste sidelengs langs grusveiene. På AWIPEV fikk vi være med på det daglige ballongslippet. Hver dag på forskjellige lokaliteter rundt om i verden, inkludert Ny-Ålesund, slippes det opp en værballong med sender som måler vind, temperatur og fuktighet.

Værballongen slippes kl. 12:45 fra AWIPEV stasjonen i Ny-Ålesund.

Planen var å tilbringe hele dagen på land siden Kongsøy skulle ligge til kai, med en liten tur på den lokale puben Mellageret. Men det planlagte programmet måtte skrinlegges. Kl. 17 skulle Kongsøy klappe til kai igjen slik at vi fikk komme om bord, men det ble avblåst bokstavelig talt, da bølgene var så høye at båten ikke kunne legge til. Vi satte oss i stedet på Norsk Polarinstitutts Sverdrupstasjon og fikk en orientering om Svalbard Miljøvernfond. Kl. 19 stilte vi nok en gang på kaia og denne gangen fikk båten lagt til og vi kom oss om bord. Med regn og sludd i lufta og grov sjø satte vi over fjorden og til trygge, vindstille Blomstrandhamna for å ligge der natta over.

Å bo på båt i 11 dager er førstegangsopplevelse for de fleste av oss. Og det går svært bra med 27 kursdeltakere og 5 mannskap på K/V Kongsøy. Ikke minst at alle damene bor på ”Banjeren” har fungert utmerket. Inger Midtkandal (NFR) har reflektert over dette:

 Livet på Banjer’n
”Forestill deg 15 damer på samme rom, køyesenger med tre i høyden, ett bad, to uker til sjøs. Fristende? Neppe. For det var ikke det. I alle fall ikke når vi var forespeilet 2- og 4-mannslugarer. Men nå vil vi ikke bytte – for det funker overraskende godt!

Første natta var det imidlertid ingen som sov. Det var helt stille mens alle konsentrerte seg om å ikke falle ut av køyene i det dønningene rullevugget oss rundt i ishavet. Deretter har søvnen inntatt oss en etter en i det vi trekker gardinene foran køya.

Morgenstellet går eksemplarisk. Første pulje er ferdig med morgenstellet før neste gruppe har begynt å tenke på å stå opp. Dette foregår i stummende mørke og stillhet, hvor skap forsøkes åpnes med minst mulig lyd, klær skal finnes slik de ble slengt fra seg kvelden i forveien og man sniker seg ut for å innta frokost. Siste pulje har funnet sin orden og rekkefølge på badet og danser med bølgene mens stillongs og ulltrøyer plukkes fra snorer og skap. Dusjes det? Ja, overraskende mye – og til alle døgnets tider. Men det har enda ikke blitt slutt på varmtvannet. Og ingen har spydd på rommet – heldigvis ;-)”

Kristin (MD), Line Sunniva (OED) og Ann-Elin (MD) foran sin bunker i Banjer’n.

Birgit (NFR) og Thorunn (NHD) var skeptiske i begynnelsen, men stortrives nå på Banjer’n.

Tilbake til toppen

Tirsdag 5. august:
Virgohamna: Ingeniør Andrées luftferd og andre aeronautiske eventyr
På grunn av at vi måtte droppe Kinnvika kommer vi tidligere enn planlagt til Virgohamna. Sammen med Thor Bjørn går vi rundt langs restene av flere forsøk på å nå Nordpolen med luftballonger og luftskip. Virgohamna er vel den plassen som har vært utgangspunkt for de fleste forsøk på å nå Nordpolen via luften. Mellom 1896 og 1928 var det ni forsøk på dette fra Svalbard; fem av disse hadde Virgohamna som utgangspunkt.

Den mest kjente er Salomon August Andrées andre forsøk med luftballong (plassen er oppkalt etter S/S ”Virgo” som Andrée brukte som fraktebåt). Den 11. juli 1897 lettet ”Ørnen” fra Virgohamna; den 14. juli havarerte den på 82°N og først i 1930 ble levningene av de tre ekspedisjonsmedlemmene funnet på sørvestsiden av Kvitøya (det som nå heter Andréeneset). Inne i Virgohamna får vi se restene av Andrées ballonghus samt ruinene av Walter Wellmans luftskipsekspedisjoner.

Området har også vært kokeri for hvalfangere på 1600-tallet og innimellom restene av luftferdekspedisjonene finnes ruiner av spekkovner. Mange vil kalle Virgohamna en stor søppelplass, men som Thor Bjørn påpeker: har man fått forklart hva den rustne tønnehaugen faktisk er, så blir det ikke søppel lenger – det er kulturminner fra Virgohamnas aeronautiske storhetstid.

Thor Bjørn guider rundt blant ruinene av fordums aeronautiske eventyr i Virgohamna.

Vi setter kursen sørover, målet er Blomstrandhavna i Kongsfjorden. På veien tar vi en snartur inn i Magdalenefjorden igjen; det ene av Sysselmannens tre feltlag kommer om bord for å orientere om virksomheten deres. Atle Rokkan og Jørn Lindseth har 2 mnd sommerjobb som feltinspektører. Området de dekker er fra Magdalenefjorden og nordover og oppgavene er å holde øye med turistene, registrere og telle dyr og fugler samt inspisere kulturminner.

På tampen av kvelden overlater vi ordet til Per Arne Wilson fra Næringslivets Idéfond for NTNU – en liten betraktning over livet på Svalbardkurset 2008:

”Dagene her om bord på KV Kongsøy fryktet jeg skulle bli lange og monotone, så feil kunne man ta! Dagen er spekket med program – forelesninger og landhogg. Her starter dagen tidlig, da vi er mange må alle måltider spises på skift.  Vi våkner hver dag til et nytt sted; skipets mannskap har i løpet av natten tatt oss med langt av gårde. Flere netter har vi våknet av at skipper og styrmann har lett etter farbar veg gjennom isen, og isflak har skurt mot båtsiden. En typisk dag starter med oppmøte ved gummibåtene etter at vi har tatt på overlevningsdrakter. De første gangene var dette litt skummelt, men etter hvert er vi blitt rutinerte i å dra med disse båtene. På land blir ”skraphauger” og ”materialhauger” forvandlet til spennende og interessante innblikk i historiske begivenheter ved en inspirerende formidler: Thor Bjørn Arlov.”

Virgohamna på Danskøya helt nordvest på Spitsbergen.

Tilbake til toppen

Mandag 4. august:
Varme kilder, krykkjemylder og innhenting i Mushamna
Vi kom oss ikke til Kinnvika. Kl. 03 bestemmer skipperen seg for å gjøre vendereis på grunn av mye drivis. Vi våkner derfor opp på vei inn i Woodfjorden – innerst ligger den mindre Bockfjorden. Her er det varme kilder, kalt Jotunkildene, som vi skal ta i nærmere øyesyn. Hvor dypt nede i jordskorpa de varme kildene dannes vet man ikke sikkert, men antageligvis ved 50 km dyp. Kilden vi besøker er ikke store greiene, men vannet er lunkent og smaker metallisk. Det varme vannet løser opp mineralene nede i jorda og bringer det med seg opp til overflaten. Det er for øvrig i dette området Amase-prosjektet er hver sommer. Det NASA-støttede prosjektet tester ut roboter og teknologi som i framtiden skal anvendes på Mars. Området rundt Bockfjorden er ganske likt landskapet man finner på Mars.

Ved Jotunkildene i Bockfjorden.

Vi dra videre inn i Liefdefjorden og seiler langs Monacobreen. Her flyter store og små isfjell. Breen har nylig kalvet og inne ved den isblå brefronten oppdager vi et yrende liv. Tusenvis av krykkjer har samlet seg for å beite langs brefronten. Når breer kalver virvles vannlagene opp og plankton og småfisk kommer opp til overflaten og dermed kan krykkjene ha festmåltid.

Inne ved fronten av Monacobreen har tusenvis av krykkjer festmåltid.

Etter middag er det ilandstigning i Mushamna i ytre Woodfjorden. Mushamna og Austfjordneset er to fangsstasjoner som man kan søke Sysselmannen om å ligge på fangst i ett år. Linda Bakken og samboeren skal overvintre på Mushamna i år.

Fangststasjonen Mushamna i Woodfjorden.

Samboeren er for tiden i Ny-Ålesund, og tilbake i Mushamna sitter Linda og to bikkjer – og nå skal de få haik med oss til Ny-Ålesund. Linda har vært plaget av isbjørn døgnet rundt de siste dagene og vi er litt smånervøse når vi drar i land. Men isbjørnen glimrer (heldigvis) med sitt fravær.

Frost, Tundra og Linda får haik med oss til Ny-Ålesund.

Vi får en omvisning på stasjonen og hjelper henne med å stenge hytta før det er tilbake til båten.

Det er sur vind og snø i lufta og det er godt å komme inn i varmen igjen på Kongsøy.

I munningen av Woodfjorden møter vi drivisenigjen. Heldigvis er turistskipet ”Antarctic Dream” også på vei ut av fjorden og Kongsøy legger seg bak skipet slik at vi får ”plog” foran oss.

Mens isflakene seiler forbi, kommer plutselig kapteinen på ”Antarctic Dream” over radioen og annonserer at det er en knølhval like ved båten. Messa tømmes på rekordtid og alle springer opp på dekk.

Knølhvalen underholder oss og de andre turistene i en halvtime før vi forsetter turen.

Ved midnatt får vi besøk av en knølhval i munningen av Woodfjorden.

Tilbake til toppen

Søndag 3. august:
Hvalross, Magdalenefjorden og isproblemer
Vi forlater Kapp Linne lørdag kveld og setter kursen for Forlandssundet. Tåka ligger helt nede i sjøen og utsikten er minimal. Det er fint vær, men ”gammel sjø” (etterdønninger) som får oss til å sette ekstra brede sjøbein. Første stopp er Poolepynten inne i Forlandsundet - målet er å få se hvalross. Like etter midnatt er vi fremme og der er det to grupper hvalross som ligger og hviler på pynten. Vi teller bortimot 75 dyr fordelt på to grupper! Noen dyr er på vei opp av vannet og vi følger med på vragglingen opp stranda og inn i flokken som allerede ligger der. Hvalross er et utrolig mektig dyr og fascinert bivåner vi det hele i ca. 20 minutter.

Omtrent 75 hvalross (Odobenus rosmarus) slappet av på Poolepynten natt til søndag.   

Søndag morgen våkner vi mens vi er på vei inn i Magdalenefjorden. Tåka er tjukk som grøt, og vi kaster anker ved Gravneset. Akkurat da vi gjør gummibåtene klare for ilandstigning bryter sola så vidt igjennom tåkehavet og vi øyner optimistisk full sol i løpet av noen minutter. Det er tradisjon for Svalbardkurset å bade på Gravneset og badetøyet er allerede pakket og klart. Ilandstigningen går utrolig kjapt; vi går om bord i en Sea Rider fra dekk, heises ned og går over i gummibåter som frakter oss inn til land. Hele prosessen med å ilandsette 27 mennesker fordelt på to gummibåter tar omtrent 20 minutter!

Ilandstigning på Gravneset i Magdalenefjorden.

Men etter vi kommer i land trekker tåka nok en gang sløret til. Siden sikten er så dårlig er isbjørnvaktene ekstra varsomme og vi dropper badingen. Thor Bjørn guider rundt neset som er kjent som landstasjon for britiske og nederlandske hvalfangere på 1600-1800-tallet. Ruiner av spekkovner ligger inngjerdet i enden av stranda. Der det var landstasjon for hvalfangsten, der er det også gravplasser (derav navnet). På høyden ligger det rester av et hundretalls graver.

André fra SFT rydder søppel på Gravneset og blir foreviget av Trine fra Svalbard miljøvernfond og Ann-Elin fra Miljøverndep.

Så å si alle turistskip som besøker Svalbard har en stopp på Gravneset, årlig vil det si ca. 30 000 mennesker. Slitasje på naturen er et problem, men stort sett har alle reiseselskap med seg utdannede guider som passer på at turistene ikke tar med seg suvenirer eller slenger fra seg søppel.

Allikevel kan søppel skylles på land, og André fra SFT tar oppgaven alvorlig når han finner en sigarettsneip. Frem med plastpose – og i løpet av den halvannen timen vi er i land klarer han å fylle posen opp med søppel.

Vi drar tilbake til Kongsøy og siger langsomt innover i fjorden. Når vi nærmer oss Waggonwaybreen som ligger innerst i Magdalenefjorden, bestemmer sola seg for å stå oss bi og gradvis letter tåka. Vi får en fantastisk innseiling til brefronten og vi nyter det majestetiske synet av breen, fjellene og sjøen, mens kameraene går seg varme nok en gang. Det er helt perfekt!!

Harald fra Polarinstituttet holder foredrag på dekk, mens vi ligger i ro inne i Magdalenefjorden ved Waggonwaybreen.

Vi drar videre nordover. Vi seiler inn til Smeerenburgbreen, forsetter ut Bjørnefjorden og nordover forbi Smeerenburg (nl. Spekkbyen - kjent hvalfangsstasjon) og gjennom Barentsgattet forbi Klovningen. Denne øya var første landkjenning av Svalbard for Willem Barentz den 17. juni 1596. Moffen er neste mål. Etter hvert begynner drivisen å gjøre seg gjeldende og vi møter et isbelte som vi bakser oss gjennom etter hvert. Vi er ved Moffen litt over kl. 23, men det er skuffende få hvalross på stranda, vi teller ca. 25 dyr. De fleste deltakerne tar nå kvelden. Planen er å dra til Kinnvika på vestsiden av Nordaustlandet i løpet av natta, men vi er usikre på isforholdene. Kongsøy har ikke isklassifisering og spørsmålet er om vi kommer oss videre østover?

Tilbake til toppen

Lørdag 2. august
Kapp Linné/Isfjord radio
Lørdagen sto i permafrostens tegn. Rett etter frokost ble vi satt i land på Kapp Linné, også kjent som Isfjord Radio. Her ble det etablert en radiostasjon i 1933. Hovedårsaken var økt gruveaktivitet; russerne hadde startet gruvedrift i Barentsburg og Grumant i årene før. Nå er stasjonen gjort om til et overnattingssted, som tar i mot besøkende i februar – mai (snøscootersesongen) og i juli-august (båtturister). Vi tok beina fatt og satte ut på en 8 km lang tur. Lunsj ble inntatt ved Linnévannet der vi møtte et amerikansk forskerteam. Al Werner og Mike Retelle leder Svalbard Research Experience for Undergraduates (REU). Dette er et sommerkurs for laveregradsstudenter som får en unik mulighet til å forske på Svalbard. Årets kurs er har spesiell IPY fokus og består av åtte amerikanske og tre UNIS studenter (les mer). Studentene analyserer sedimentprøver fra Linnévannet som kan fortelle mye om tidlige tiders klimaendringer. I tillegg overvåkes Linnébreen slik at man vet når smelteperioden begynner og sedimentene siger ut i vannet.

Vi inntok medbrakt lunsj ved Linnévannet mens vi fikk høre om Svalbard REU.

Etter lunsj fortsatte vi videre mot kysten. Hanne Christiansen holdt foredrag om et av de store norske IPY-prosjektene: TSP Norway, som overvåker permafrosten på Svalbard og i nordre Troms. På Svalbard har forskerne satt ut flere målestasjoner rundt Kapp Linné som måler temperaturen flere steder nedigjennom permafrostlaget.

Hanne viser en av målestasjonene som overvåker permafrosten i Kapp Linné området.

Permafrostlaget kan være opp til 300 m dypt og temperaturen kan være mellom -0,1 og -8 °C i de forskjellige lagene. Vi vet ennå svært lite om hvorvidt permafrosten er i ferd med å smelte pga varmere klima og derfor er det norske prosjektet, sammen med tilsvarende prosjekter i Russland, USA og Canada, viktig for å kunne se utviklingen.

Vel tilbake på Isfjord Radio inntok vi en bedre middag før vi fikk foredrag om et annet IPY-prosjekt av Anne Hormes, førsteamanuensis ved UNIS.

Prosjektet Icebound skal rekonstruere den siste istids utberedelse på Svalbard. Vi vet fortsatt lite om hvor tykk denne landismassen var og hvordan den påvirket havet da isen begynte å smelte. Hvis vi kan finne ut hva som skjedde sist gang det var global oppvarming kan data fra dette prosjektet gi viktig informasjon for å lage bedre klimamodeller.

Deretter var det å pakke snippsekken, ta på seg flytedressene og kjøre gummibåt ut til KV Kongsøy igjen. I kveld starter vi seilingen nordover og våkner opp i Magdalenefjorden i morgen tidlig.

Tilbake til toppen

Fredag 1. august
Solformørkelse og kulturminner
Dagens begivenhet er uten tvil solformørkelsen. Tid og sted er kl. 11:41 i Recherchefjorden. Selv om vi ikke er så langt nord at formørkelsen blir total, så dekker månen over 90 % av solskiva i et par minutter. Vi har vaglet oss til rette på en høyde bak Giæverhuset på Snatcherpynten (eller Camp Smith) inne i fjorden som er oppkalt etter en fransk vitenskapelig ekspedisjon som seilte rundt i båten ”Le Recherche” på Svalbard i 1838 og 1839. Solformørkelsesbrillene er tatt på og vi bare venter. Et syltynt skydekke demper noe av solskinnet, men med brillene på ser vi hvordan månen kommer sigende innover solskiva. Det blir litt mørkere, men mindre enn vi hadde forventet. Derimot dropper temperaturen flere grader og småhutrende sitter vi og ser på den maksimale formørkelsen.

Vi venter på solformørkelsen i Recherchefjorden

Før sola forsvant hadde Thor Bjørn fortalt om Giæverhuset, som ble bygget i 1904 for konsul Giæver i Tromsø. Planen var å bruke det som privat landsted. Huset har riktignok stått der i over 100 år, men om det står stort lengre er usikkert. Permafrosten har gjort sitt gjennom tidene og huset står praktisk talt på halv åtte. Vi fikk en tur inni huset, men de fleste kom seg fort ut igjen – gulver og vegger er så skråstilte at man fort føler seg sjøsyk.
Etter solformørkelsens toppunkt var vi såpass kalde at vi begynte vandringen sørover langs stranda. På vei ned mot noen tufter av tranovner fra hvalfangsten på 1600-tallet ble vi brått klar over at noen hadde vært i området ikke så lenge før oss. Isbjørnsporene i den våte grussanden sørget for at vi ble ekstra overvåkne. Vi vandret videre innover langs sørsiden av fjorden og fant stadig nye tegn på tidligere tiders menneskelig aktivitet. Målet for turen var tuftene som ligger på Tomtodden. Dette er restene av ca. 16 hustufter som ble satt opp i forbindelse med en russiske vitenskapelig ekspedisjon i 1764-65. Her snudde vi – vinden begynte å bli vel sur – og returnerte til båten. Vi satte kursen for Van Keulenfjorden og hadde en rask ilandstigning i Ingebrigtsenbukta, nærmere bestemt ved Hvitfiskstranda. Tusenvis av knokler ligger langs stranda, som et minne om hvithvalfangsten som pågikk på 1930-tallet. Etter en times vandring rundt stranda dro vi tilbake til båten for å spise middag. Tåka lå tjukk og langt nedover fjellene og toktleder Bjørn bestemte at deltakerne skulle få fri resten av kvelden. Vi satte kursen mot Grønfjorden, i tåke og store etterdønninger som sendte mange tidlig til sengs. Like greit med noen timers ekstra nattesøvn; i morgen skal vi gå rundt Linnévannet på Kapp Linné.

På Snatcherpynten i Recherchefjorden med Giæverhuset i bakgrunnen

Tilbake til toppen

Torsdag 31. juli
Kongene av Arktis
Morgenen ble tilbrakt på den polske forskningsstasjonen i Hornsund. Stasjonen ble satt opp i forbindelse med Det geofysiske år i 1957-58 (også kalt det tredje internasjonale polarår). Bortsett fra dette året da forskere overvintret, ble stasjonen bare brukt om sommeren helt fram til 1978. Da ble stasjonen et permanent geofysisk observatorium. Der kan opptil 45 forskere bo og stasjonen har 8 ulike laboratorier. I forbindelse med polaråret 2007-08 er det et 30-talls ulike IPY prosjekter som har bl.a. denne stasjonen i Hornsund som en av sine baser for feltundersøkelser. Etter kaffepausen der vi ble servert ulike polske småretter og kaker, ble vi med opp til alkefjellet bak stasjonen. Der har et amerikansk forskerteam studert alkekongen gjennom hele sommeren. Alkekongen er en pussig liten sak, som hekker i tusentall i steinurer oppe i fjellet. Overalt over oss fløy svermer av alkekonger. Noen slo seg ned i steinura rett foran oss og lot seg allernådigst avbilde med alt vi hadde av kamerautstyr. Alkekongen er en utmerket indikator på klimaendringer, siden den lever av hoppekreps. Favoritten er hoppekrepssorten Glacialis, som trives best i det kalde arktiske havet. Blir temperaturen i havet litt for høy, så reduseres forekomsten av denne hoppekrepsen, og alkekongen vil få problemer. De siste årene har havtemperaturen vært litt høyere enn normalt. I Hornsund sjekker forskerne jevnlig kyllingene i utvalgte reir for å måle hvor fort de vokser og de tar også blodprøver av voksne alkekonger for å se på fuglens stressnivå. Siden det hittil har vært et kjølig år, er den foreløpige konklusjonen at alkekongene trives godt, i forhold til de siste årene hvor temperaturen har vært høyere her på Svalbard. Forskerne har laget sin egen blogg om prosjektet og hva de observerer: http://projects.pomona.edu/arctic

Hele Svalbardkurset 2008 foran den polske forskningsstasjonen i Hornsund.

Vel tilbake på KV Kongsøy satte vi kursen innover i Hornsund mot Brepollen i strålende solskinn. Her er det tre isbreer som ligger innerst i pollen. Hanne holdt et kort foredrag om IPY-prosjektet GLACIODYN som undersøker hvordan de arktiske breene reagerer på klimaendringene. Etter hvert som vi nærmet oss isbreene og små og store isflak dukket opp i sjøen, ble kikkertene tatt fram og linsene pusset. For hvor er det vel bedre sjanse for å se en isbjørn? Det tok ikke lange tida før det ble ropt fra brua at det var en isbjørn på et isflak like ved Hornbreen. Skeptikerne mente det å ut som en stor gul stein, men så plutselig ble det liv i den steinen! Jo da, det var en isbjørn som lå der og tydeligvis tok seg en middagslur. I det vi kom nærmere våknet den og kikket skeptisk på oss over skulderen. Etter hvert kom den seg på beina og sto der og så på oss. Tydeligvis gjorde vi ikke videre inntrykk, for den labbet over på den andre siden av isflaket og gled ned i sjøen og satte kursen mot land. Der labbet den litt oppover på stranda før den la seg ned igjen for å ta igjen den tapte middagsluren. Litt etterpå oppdaget vi en ismåke litt lengre bort på stranda, en fugl som er en rødlistet art og ikke er så vanlig å få øye på. Vi brukte god tid inne i pollen og seilte opp mot brefrontene på både Hornbreen og Storbreen. Nærmere kl. 19 satte vi kursen utover og tok en kveldstur innom Burgerbukta der vi tok en kikk på fuglefjellet og traff på en storkobbe som lå og slappet av på et isflak. Mett av inntrykk tok vi kvelden og gikk ned fra dekk. Vi hadde fått oppleve mer på en dag enn vi kunne drømme om.

Onsdag 30. juli
Kullbløtkaker og Fjærenes herre
Nattens overfart ut fra Isfjorden og inn i Van Mijenfjorden var ikke den mykeste, men vi sto han a’! Ved 11-tida var vi på land ved lasteanlegget på Kapp Amsterdam i Svea. Vi ble orientert om Store Norske Spitsbergen Kullkompanis historie samt framtidige planer og fikk kjøre opp til gruva Svea Nord – på en vei som dels er bygd på en isbre! Kullaget ligger 300 m opp i fjellsida i horisontale lag i denne delen av Spitsbergen, så det er lett tilgjengelig – det ser nesten ut som bløtkakefyll! I Svea er det 250 arbeidere på plass til enhver tid, men akkurat nå er det ikke drift i gruva, men vedlikeholdsarbeid før oppstart i en ny strosse.

I 16-tida satte vi ut Van Mijenfjorden og la opp utenfor Akseløya (oppkalt etter skipper Aksel Thordsen, samme mann som ga navn til Kapp Thordsen). Her fikk vi besøke en vassekte fangstmann: Louis Nielsen. Louis har lang fartstid på Svalbard og spesialisert seg på dunsanking. På Akseløya har han bodd siden 1990. Over mange år har han ”pleiet” ærfuglene på bl.a. Eholmen. Når fuglene har lagt reir så er jobben å snike seg rundt for å passe på at ikke isbjørn og rev tar for seg av fugler og egg. Så samles dun inn helt til reiret er forlatt. Om høsten tørkes duna og gjennomgår rensing. Når den prosessen er ferdig sitter Louis igjen med 8-10 % av den opprinnelige dunmengden. Han kan tjene rundt 500 000 kr på en god sesong, ved salg til hovedsakelig kunder i Tyskland og Sveits.

Utenfor fangsthytta til Louis Nielsen på Akseløya

Isbjørn er en stadig vanligere inntrenger i ærfuglkoloniene. Noen isbjørner kommer til koloniene år etter år og Louis må springe etter og kjefte på dem for å jage dem vekk. I 2007 hadde Louis et toppår med 4744 reir som han sanket dun fra, i år har det vært rundt 4000 reir, og han mener de rundt 15 isbjørnene som henger rundt ærfuglkoloniene i år har noe av skylda for nedgangen i antall reir.

Etter besøket hos Louis ruslet vi opp mot varden hvor Hanne Christiansen fortalte om den fascinerende geologiske historien til Midterhukfjellet. Voldsomme forkastninger i kontrast med de grønne områdene under fuglefjellene gjør at dette fjellet er kanskje et av de vakreste på Spitsbergen?

På vei tilbake til båten med majestetiske Midterhuken i bakgrunnen

Tilbake til toppen

Tirsdag 29. juli
Første ilandstigning: det første internasjonale polaråret i 1882-83
Siste dag i Longyearbyen på mange dager. Første halvdel av dagen gikk til forelesninger. Blant annet en introduksjon til et IPY prosjekt som professor Yngve Kristoffersen ved Universitetet i Bergen leder, om anvendelsen av luftputebåt og databøye i utforskningen av polhavet. På veien ut til kaia til Kongsøy dro vi innom Hotellneset for å se på den omdiskuterte luftputebåten.

Så var det å installere seg på K/V Kongsøy og kl. 18 la vi ut fra kai. Sola skinte, skydekket letnet og vi dro rett over til Kapp Thordsen.

Kapp Thordsen har en lang og til dels dramatisk historie. I 1871 fikk A.E. Nordenskiöld satt opp et hus ("Svenskehuset") på land der i forbindelse med planer om å drive ut fosforitt. Den vinteren kom det 17 fangstmenn til Kapp Thordsen som hadde forlatt sine innefrosne båter og planla å overvintre i huset som hadde nok proviant lagret. Men utover vinteren døde de en for en. Det har vært spekulert rundt årsaken til at de alle døde, både skjørbuk og blyforgiftning fra hermetikken er mulige forklaringer.

Men hovedpoenget for vår ilandstigning er selvfølgelig Nordenskiölds vitenskapelige overvintring i det aller første polaråret i 1882-83. Her drev han, sammen med blant andre Salomon Andre, vitenskapelige målinger et helt år. De målte temperaturer og vindstyrke, gjorde atmosfæriske observasjoner og nordlysobservasjoner i mørketida. De prøvde bl.a. å måle nordlysets høyde. Temperaturloggen deres viser at gjennomsnittstemperaturen for det året var -6,2 grader Celsius. Inne i Svenskehuset er veggene fulle av signaturer fra henfarne menn som har vært på Kapp Thordsen, den eldste som vi klarte å identifisere var fra 1899. "Kulturhistorisk tagging" som historiker Thor Bjørn kalte det. Etter omvisningen inne i huset og tid til fotografering av fellesgraven for de omkomne fangstmennene dro vi tilbake til båten. Kursen settes nå sørover, onsdag er det Svea som står for tur. 

Svenskhuset på Kapp Thordsen med korset på fellesgrava for fangstmennene som omkom der.

Tilbake til toppen

Mandag 28. juli:
Årets første stuntforelesning: Gruve 2B, Longyearbyen
Årets deltakere på Svalbardkurset fikk første utendørs "stuntforelesning" av historiker Thor Bjørn Arlov i går kveld.

Deltakerne på vei opp fjellsida til den nedlagte Gruve 2B.

Etter velkomstforedrag om IPYog middag på UNIS, tok deltakerne beina fatt og gikk opp til Gruve 2B, som ligger oppe i ei fjellside mellom Longyearbyen sentrum og Nybyen.

Thor Bjørn brukte den nå nedlagte gruva som utgangspunkt for ei kjapp innføring i Longyearbyens og kullindustriens historie på Svalbard.

Gruvehistorien på Svalbard startet i 1899 da ishavsskipper Søren Zachariassen tok med seg 600 hektoliter kull og solgte det i Tromsø. I løpet av de neste årene dukket det opp flere selskaper som hadde ambisjoner om å starte kulldrift på Svalbard.

I 1906 kommer amerikaneren John Munro Longyear og starter Arctic Coal Company i en dal i Adventfjorden. Dermed var Longyearbyen født. I 1916 kjøper Store Norske Spitsbergen kullkompani foretaket av Longyear og dermed starter den norske gruvehistorien i Longyearbyen. Deltakerne fikk høre om oppbyggingen av Sverdrupbyen (oppkalt etter Store Norske direktør Einar Sverdrup), Nybyen, Haugen med funksjonærmessa og utviklingen av Longyearbyen fra mannsdominert gruvesamfunn til moderne familiesamfunn.

Etter forelesningen vandret forsamlingen ned til et av byens vannhull og tok seg forfriskninger før man tuslet til hotellet for en god natts søvn forut for påmønstringen på KV Kongsøy tirsdag.

Thor Bjørn Arlov (t.v.) gir en kort innføring i Longyearbyens historie.

Tilbake til toppen

Kursarrangører:

Blogger og fotograf: Eva Therese Jenssen