|
SVALBARDKURSET 2009
- Hvor går Svalbard?
2. august - 13. august 2009
Onsdag 12. august
Siste kursdag; vi vender sørover…
Så nærmer det seg slutten for årets Svalbardkurs. Etter festen i går er det hyggelig med en litt senere start på dagen, men som kjent: Svalbardkursets deltakere er helter både om natten og dagen og klokka 11 er det på’an igjen.
Messa i Ny-Ålesund. Her inntas frokost, lunsj og middag. Etter 10 dager med Svalbardinformasjon skal deltakerne ha gruppearbeid. Oppgaven er enkel; ”skriv” den neste Svalbardmeldingen som skal komme i 2019. Gruppene jobber hele dagen og legger frem resultatet før middag. De fleste er enige om at om 10 år står Svalbard foran en utfasing av gruvevirksomheten; utdanning, forskning og reiseliv har noe økt aktivitet, mens Longyearbyens befolkning teller (som i dag) rundt 2000 sjeler.
En stille stund på stranda før vi går ombord i båten. Fjellene Tre Kroner skimtes til venstre i bakgrunnen. Etter middag og kursevaluering, drar noen på en liten tur i nærområdet, mens andre bare slapper av og venter på båten. Klokka 22.30 går vi om bord i MS ”Expedition” og seiler sørover mot Longyearbyen. Morgendagens program er en omvisning på Svalbard museum og litt shopping før flyet går.
Like før vi legger fra kai kommer midnattsola og kaster glans over Ny-Ålesund og Mellageret (den røde bygningen i front). Dermed er årets Svalbardkurs over. Tusen takk for 10 flotte dager – og kanskje ses vi igjen her på Svalbard til neste år?
Tilbake til toppen
Tirsdag 11. august
Historien om halvøya som ble til en øy og andre hendelser i Kongsfjorden
Heldagsekskursjon! Klokka 10 er vi klare nede i småbåthavna i Ny-Ålesund. På med overlevningsdrakter og om bord i småbåter. Vi skal over på andre siden av fjorden til Blomstrandhalvøya. Det vil si; den må vel omdøpes siden det har vist seg at det ikke er en halvøy, men en øy. Inntil for noen år siden bredte Blomstrandbreen seg over innerste delen av Blomstrandhamna og godt over på Blomstrandhalvøya. Man trodde øya var landfast under all isen, men nå har breen trukket seg så mye tilbake at det er ingen tvil om at det er en øy. Men den heter altså fortsatt Blomstrandhalvøya.
Storkobba tok seg en formiddagshvil på et isflak i Kongsfjorden. Halvveis over fjorden oppdager vi en fin storkobbe som tar seg en liten formiddagslur på et isflak. Den gløtter så vidt med øynene når vi nærmer oss, men lar seg ikke sjenere av all knipsingen.
Vi går i land ved Ny-London og Camp Mansfield. Hyttene, restene fra et kaianlegg og spor etter innhugg i steingrunnen er et av mange kulturminner fra den tida da Svalbard var ingenmannsland og gruveleirer ble satt opp på annethvert nes på øygruppa.
Ny-London og Camp Mansfield på Blomstrandhalvøya. I Ny-London var det Northern Exploration Company (NEC) som slo seg til i 1910. Området var fullt av marmor hadde selskapet funnet ut og satte i gang med å bygge hytte til lederen; Ernest R. Mansfield, lasteanlegg og togbane for å frakte uttaket av denne steinen som skule gjøre dem rike. De tok ut 50 tonn marmor i 1911. To år senere fikk de en geologisk ekspert på besøk som konkluderte med at marmoren var av dårlig kvalitet og ikke kunne brukes til stort. Dermed tok dette gruveeventyret slutt, slik som så mange andre både før og etter.
God plass til fire småbåter inne i grotta. Etter matpakkelunsj på stranda er det om bord i båtene igjen og vi kjører til nordvestspissen av Blomstrandhalvøya. Her har bølgene gravd ut huler som er så store at man kjøre inn i dem med småbåter.
Vi kjører rundt til Blomstrandhamna. Sjøen er full av isflak og vi navigerer oss sakte i slalomstil mellom isklumpene og inn mot fronten av Blomstrandbreen.
Vi kjører sakte opp mot frontenav Blomstrandbreen, men holder forsvarlig avstand. Det er mye isbrekalving nå og med jevne mellomrom kommer et tordenbrak og små deler av brefronten raser ned i sjøen.
Blomstrandbreen. Det er fascinerende å se og høre på, og vi dupper på behørig avstand til brefronten i en times tid for å ta bilder og bare se på den buldrende iskjempen.
Store isfjell duver rundt i Kongsfjorden om sommeren når breene kalver.
Hanne, Kristian og Blomstrandbreen. Vi kjører videre rundt øya og inn mot de tre breene innerst i Kongsfjorden; Kongsbreen, Kronebreen og Kongsvegen.
Deretter drar vi over til Brøggerhalvøya igjen og går i land ved et fuglefjell, hvor krykkjene holder et salig liv.
Utpå ettermiddagen setter vi kursen tilbake til Ny-Ålesund, og en varm dusj og rene klær før festmiddagen på Mellageret.
Tradisjonen tro er det kursdeltagerne som må stå for underholdningen - og de gjør en kjempejobb.
Festen avsluttes langt ut i de sene timer og det er godt vi har en sen start i morgen.
Tilbake til toppen
Mandag 10.august
Forskningsdagen og en tur innom Amundsen-villaen
Mandagen står forskningen i høysetet, med besøk på forskjellige forskningsstasjoner som er i Ny-Ålesund.
Professor Maarten Loonen fra universitetet i Groeningen er stasjonssjef ved den nederlandske forskningsstasjonen. Blant annet får vi en orientering fra Maarten Loonen, stasjonssjef for den nederlandske stasjonen (Universiteit Groeningen), som forsker på gjess. Etterpå er det geodesiobservatoriet (Statens Kartverk) som står for tur.
Etter lunsj er fokus på forskningen etter IPY (internasjonale polaråret), og framtidas forskningsvilkår i EU og Norge. Men vi får smettet inn et kjapt besøk i Amundsen-villaen.
Den gule bygningen helt til høyre i bildet er huset Roald Amundsen bodde i da han var i Ny-Ålesund på midten av 1920-tallet. I dette huset bodde Amundsen en kort periode på midten av 1920-tallet i forbindelse med ekspedisjonen med luftskipet "Norge". Etterpå har huset hatt forskjellige funksjoner, blant annet har det vært direktørbolig og har også fungert som pub.
I forbindelse med oppussing i fjor oppdaget man at det under veggpanelene var en rekke veggmalerier fra gamle tider, blant annet flere malerier fra luftskipsperioden på 1920-tallet. Disse veggmaleriene settes nå i stand, slik at huset blir tilbakeført til slik det opprinnelig så ut.
Ett av veggmaleriene inne i Amundsen-villaen er av luftskipet ”Norge”. Foto: Ingrid Dahn. Etter middag og handling på Kongsfjordbutikken, blir det kveldstur. Halvparten velger å ta turen opp til Tvillingvannet (Ny-Ålesunds vannkilde) og opp til morenene til Østre Brøggerbreen. Den andre halvparten tar turen utover mot Brandalspynten og en av Kings Bay’s velferdshytter, der de brenner bål og slapper av på stranda.
Bålbrenning på stranda rett utenfor Ny-Ålesund – en perfekt avslutning på en lang dag. Foto: Ingrid Dahn Tilbake til toppen
Søndag 9. august
Ny-Ålesund rundt
Første dag i Ny-Ålesund. Tåka har ennå ikke sluppet taket, men med Thor Bjørn som erfaren guide går vi på byvandring i denne verdens nordligste bosetning.
Bakgrunnsinformasjon har vi fått fra Oddvar Midtkandal, direktør i Kings Bay AS. Ny-Ålesund er en internasjonal forskningsbase, og som sådan ikke et ”normalt” småsted. Her foregår alt på forskningens premisser. Kings Bay, heleid statlig norsk selskap, driver stedet og står for infrastrukturen og tjenestene og tilrettelegger slik at forskerne som er her får de beste forutsetninger for å jobbe.
Årlig er det forskere fra 25 nasjoner innom Ny-Ålesund for kortere eller lengre perioder. Sommeren er høysesong, og det er rundt 200 mennesker som holder til her akkurat nå. Om vinteren reduseres antall ”fastboende” til ca. 30-40 stykker.
Tåka er tett i Ny-Ålesund, men ikke verre enn at vi får se noe av det lokale dyrelivet
Men historien om Ny-Ålesund begynner med gruvevirksomhet i 1916. Gruvedriften gikk i bølgedaler fram til 1963 da gruvene ble stengt for godt, etter eksplosjonen i 1962 da 21 mennesker omkom, og som ble banesåret til Gerhardsen-regjeringen.
På den tysk-franske stasjonen får Rakel og Tana æren av å sende av gårde ballongen
Men allerede i 1967 ble det første forskningsprosjektet satt i gang, og året etter var Norsk Polarinstitutt på plass og bygde opp Sverdrupstasjonen. I løpet av årene har flere land etablert forskningsstasjoner her, blant annet Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Kina. Siste tilskudd på stammen er India, som åpnet sin stasjon i fjor.
På vår vandring langs grusveiene får vi overvære den daglige ballongslippen ved den tysk-franske stasjonen. Hver dag kl. 13.00 slippes en ballong med måleinstrumenter opp fra stasjonen. Det samme skjer til samme tid ved 622 andre stasjoner rundt om i verden. Instrumentene måler temperatur og andre parametre, blant annet for å se på hvilken tilstand ozonlaget er i.
Vi vandrer videre til sletta overfor Amundsentårnet. Ny-Ålesund var utgangspunkt for luftskipsekspedisjonene til Nordpolen på 1920-tallet, hvor Roald Amundsen og Umberto Nobile var sentrale aktører. Tårnet ble brukt som anker for luftskipet ”Norge”, og senere for ”Italia”.
Utpå kvelden tar de sprekeste av deltakerne en tur utover mot Brandalspynten vest for Ny-Ålesund og er forskningsassistenter for Ole som skal bytte instrumenter på permafrost lokaliteter i området. En fin tre timers tur før det bærer til køys.
De sprekeste deltakerne gikk på kveldstur vest for Ny-Ålesund. Her tar vi en liten rast ved en av velferdshyttene i området
Tilbake til toppen
Lørdag 8. august
En isbjørn! Og en til!!
Da vi våknet om bord i KV Senja var vi kommet til Virgohamna på Danskøya, helt nordvest på Spitsbergen. Virgohamna er en viktig kulturhistorisk plass på Svalbard, selv om det med første øyekast kan se ut som stedet har vært en søppelfylling i lang tid. Det er for så vidt ”søppel”, men av den historiske arten og derfor er hele området fredet.
Men de nederlandske hvalfangerne som huserte her på 1600-tallet har ikke etterlatt seg så mye, bare fundamentene til tre ovner hvor hvalspekket ble smeltet om til tran, og noen graver som har vært utsatt for vær, vind, isbjørn og ikke minst turister som har stjålet med seg knoklene.
I Virgohamna ligger det et fåtall hvalfangergraver fra 1600-tallet som har vært utsatt for vær, vind, isbjørn og turister
Derimot er de rustne metallsylindrene og fatene som ligger i store hauger altså historisk søppel. Det er restene av de mer eller mindre heroiske polekspedisjonene på slutten av 1800-tallet, hvor flere prøvde å nå Nordpolen via hydrogenbaserte luftballonger. Den mest kjente er selvsagt André-ekspedisjonen i juli 1897, som endte på tragisk vis på sørspissen av Kvitøya i oktober samme året.
På vei sørover mot Magdalenefjorden oppdager broa på KV Senja en isbjørn ved Bjørnhamna (!). Hytta som står der er en gammel bistasjon for fangstmenn og det er faktisk folk utenfor hytta når bjørnen kommer vandrende. Men bamsen vandrer videre langs fjellsida og kameraene klikker seg varme i et kvarters tid.
 
Vår første isbjørn, i Bjørnhamna.... Vår andre isbjørn, i Magdalenefjorden....
Når vi seiler inn i Magdalenefjorden oppdager broa nok en isbjørn. Denne har lagt seg til i ura ovenfor en polsk forskningsleir. Leirfolket holder øye med bamsen som ligger der oppe og lurer. Vi derimot går i land på andre siden av fjorden, på Gravneset. Her ligger restene av flere tranovner og oppe på en liten høyde som er avsperret ligger restene av hundretalls graver fra hvalfangertida.
Gravneset i Magdalenefjorden. Waggonwaybreen kan skimtes i bakgrunnen
Vi møter på to av Sysselmannens feltinspektører som har hatt Magdalenefjorden som arbeidssted i sommer. Deres oppgaver er å holde øye med områdene på Nordvest Spitsbergen, og veilede turistbåter som besøker området.
Gravneset har en fin sandstrand og en del tøffinger bruker anledningen til å bade på 79 grader nord. Mens vi forbereder oss til å dra tilbake om bord i KV Senja, blir situasjonen på den andre siden av fjorden dramatisk. Bamsefar har nemlig vandret nedover mot leiren og er bare noen meter unna teltene. Heldigvis er sysselmannens folk i nærheten og de kommer raskt til med småbåter og avfyrer to signalpistolskudd som skremmer bjørnen unna leiren. Da vi seiler ut av fjorden lusker bjørnen utover mot fjordmunningen og polakkene får forhåpentligvis være i fred framover.
Noen er tøffere enn andre og tar en dukkert i Magdalenefjorden
På vei sørover mot Ny-Ålesund får vi kongelig bevertning i messa. Skipssjefen og stuerten inviterer til treretters middag som smaker fortreffelig. Mette på både utmerket mat og dagens begivenheter går vi i land i Ny-Ålesund hvor kvelden avsluttes med en tur på verdens nordligste pub; Mellageret.
Isbaderklubben. Bakfra: Rakel, Nina Kristine, Kristian, Elin, Ingrid og Kari-Mette
Tilbake til toppen
Fredag 7. august
Tur til Kapp Linné vannet
Fredag morgen våknet vi til et litt lettere tåkedekke, og av og til var det gløtt av sol. Etter frokost og matpakkesmøring var vi klar for å virkelig utforske området rundt Isfjord Radio.
Svalbardkurset 2009 samlet foran stasjonen på Isfjord Radio
Vi tok våre forhåndsregler og hadde med halvladde rifler og signalpistoler. Isfjord Radio hadde inntil for noen få dager siden en innpåsliten isbjørn som hadde lagt seg til rette like utenfor stasjonsområdet. Ifølge vertskapet så bjørnen tynn og sliten ut og de hadde brukt flere dager på å prøve å jage den vekk, blant annet med en traktor som de har på stasjonen. Sysselmannen var også oppmerksom på bjørnen og vurderte å dra ut til Isfjord Radio for å skyte den, men det er mulig bjørnen skjønte at hans besøkelsestid var i ferd med å renne ut, og til slutt lusket han sørover i retning av Van Mijen fjorden.
Polygoner er et fenomen som finnes i områder med permafrost
Området ytterst i Isfjorden har mye spennende geologi å by på. Derfor er det mange forskere som bruker stasjonen som base for sine forskningsprosjekter i Kapp Linné området. Noen av fjellkjedene i området er ”bare” 700-800 millioner år gamle, men Linnéfjella som kneiser opp av sletta bak stasjonen er hele 1 milliard år gammel.
Vi besøkte en måleinstallasjon like utenfor stasjonsområdet, hvor forskerne holder øye med permafrostens temperatur, på samme måte som i Adventdalen. Vi gikk videre innover sletta og fikk se fenomenet polygoner. Det er runde steinformasjoner som dannes i områder med permafrost. Akkurat hva som forårsaker disse formasjonene er ikke forskerne helt sikre på, men de runde steinsirklene er fascinerende å se på. Vi klatret opp på en aksel ved foten av Linnéfjella og inntok matpakkelunsjen vår, før vi gikk tilbake til stasjonen.
Lunsj ble inntatt på en aksel ved Linnéfjella. Langt i bakgrunnen kan Isfjord Radio skimtes
Etter middag ankom kystvaktskipet KV Senja for å plukke oss opp. Det er ganske langgrunt ved Isfjord Radio og vi ble hentet av matroser i en sjøbjørn (småbåt) som kjørte ut skipet og der ble både småbåt og vi heist rett opp til dekksnivå hvor vi blir tatt imot av skipssjef Jens Helland.
KV Senja er ett av tre kystvaktskip i Nordkapp-klassen. Den er 105 m lang og 14,5 m bred og kan komme opp i en topphastighet på 22 knop. For tiden er det ca. 50 besetningsmedlemmer om bord, halvparten er befal. Etter en sikkerhetsbrief og lugarfordeling holdt skipssjef Jens Høilund en orientering om den jobben Kystvakta gjør i havet rundt Svalbard. Spesielt i forhold til ressurskontroll i fiskerivernsonen, miljøoppsyn og rednings- og bistandsaksjoner.
Kystvaktgutta henta oss i sjøbjørn og fraktet oss ut til KV Senja. Linnéfjella i bakgrunnen
Tåka hadde nok en gang trukket sløret ned utover, så etter kveldsmat og med jevn duving i båten ble det raskt en tidlig kveld på de fleste mens vi seilte nordover på yttersida av Prins Karls Forland.
Tilbake til toppen
Torsdag 6. august
Kapp Linné og Isfjord Radio
Siste dag i Longyearbyen på en uke. Det er nå vi begynner toktet vårt langs nordvestkysten av Spitsbergen. Å dra ut på tokt på Svalbard krever forberedelser, og vi startet med en halvtimes sikkerhetsbriefing fra sikkerhetsansvarlig Jens. Deretter holdt kursleder Bjørn foredrag om det dyre- og fuglelivet vi kom til å forhåpentligvis se i løpet av turen.
Det er millioner av fugler på Svalbard om sommeren og ærfugl, gjess, terner, snøspurv og alkekonger er et vanlig syn på denne årstiden. Men det knytter seg selvsagt mest spenning til om vi får se kongen av Arktis på turen, i tillegg til hvalross, sel, og kanskje hval.
Klar for avgang! En forventningsfull gjeng i småbåthavna
Etter lunsj var det å ikle seg overlevningsdrakter og flytedresser og vi og bagasje satte kursen for småbåthavna i Longyearbyen. Tåka hang langt nedover fjellsidene og vi innså at vi ikke kom til å se fuglefjellene utenfor Bjørndalen eller se nærmere på den nedlagte gruvebosettingen Grumant på veien ut Isfjorden. På den andre siden; tåke betyr lite vind og dermed relativt rolig sjø. Håper vi….
Fordelt på tre båter settes kursen ut Adventfjorden og ut i Isfjorden. Etter en totimers tur når vi endelig munningen av Isfjorden og Kapp Linné. Her ligger Isfjord Radio.
Isfjord Radio på Kapp Linné ytterst i Isfjorden
Den første norske telegrafstasjon ble etablert på Svalbard allerede i 1911, lenge før Norge fikk suverenitet over Svalbard. Telegrafen lå den gang i Grønfjorden – ikke langt fra der Barentsburg ligger i dag.
I 1933 ble den første stasjonen på Isfjord Radio bygget, under krigen ble den bombet av tyskerne, men bygd opp igjen i 1946. I forbindelse med det Internasjonale Geofysiske år (IGY) i 1957-58 ble stasjonen utbygd. På 90-tallet ble alt automatisert og stasjonen nedbemannet og turistvirksomhet begynte så smått å bli en faktor. I dag drives turistvirksomhet på stasjonen på helårig basis.
Ole gir en innføring i den eldre geologiske historie på Svalbard. Isfjord radio skimtes i bakgrunnen
Vi tok en liten ettermiddagstur langs strandlinja til Russekeila og gjorde en stopp ved Kapp Mineral, hvor det i fordums dager ble forsøkt etablert utvinning av mineraler. Det ligger mange kulturminner ”strødd” langs kysten av Svalbard, mange et resultat av drømmer om store rikdommer som aldri slo til. Det kommer vi til å se flere eksempler på når vi fortsetter turen nordover.
På kvelden valgte noen å slappe av i stua på stasjonen og se på utsikten eller bla i gamle utgaver av Svalbardposten
Tilbake til toppen
Onsdag 5. august
En helt vanlig dag på Svalbard….
Vi skulle egentlig ut å fly i dag. Til Svea, 60 km sydøst fra Longyearbyen. Vi skulle fly over for å få en orientering om Store Norske Spitsbergen Kullkompani (SNSK) og få sett (håpet vi) inne i selve gruva; Svea-Nord.
Værgudene ville det annerledes. I morgentimene rapporterte tårnet på flyplassen i Svea om tykk tåke som ville bli liggende helt til i morgen. Det er for så vidt en helt vanlig affære på Svalbard og ikke minst i Svea; fly kanselleres på grunn av været og man må finne på noe annet å gjøre. Så også vi.
Denne hatten ble funnet i Willem Barentsz grav på Novaja Semlja
Vi fikk heller en omvisning i Sysselmannens kulturhistoriske magasin, som består av gjenstander, fotografier, kunst og bøker, og som gir et verdifullt innblikk i Svalbards historie.
Blant annet fikk vi se hatten som ble funnet i Willem Barentsz grav på Novaja Semlja og knoklene til en ukjent hvalfanger som fant sin grav på nordvest kysten av Spitsbergen.
På knoklene kan man tydelig se sprekker som er en klar indikasjon på at mannen døde av skjørbuk.
Når ikke vi kunne komme til Store Norske i Svea, så kom Store Norske til oss.
Kursdeltakerne fra SNSK; Ingrid Dahn og Per Christian Frøislie, ga en orientering om gruveselskapets drift.
Restene etter en hvalfanger som endte sine dager på Spitsbergen. Antagelig døde han av skjørbukSNSK eies hovedsakelig av staten og et uttalt formål er bl.a. å bidra til opprettholdelsen av robust bosetting i Longyearbyen.
Dette videreføres også klart i den nye Svalbardmeldingen, hvor det står at ”kulldriften er den viktigste bærebjelken i dette samfunnet og kull skal bidra til å understøtte de overordnede mål i norsk Svalbardpolitikk.”
SNSK har i dag 387 ansatte, hvorav ca. 250 jobber i gruva i Svea-Nord. Selskapet produserte 3,4 millioner tonn kull i 2008, som ga et resultat på 1,2 milliarder kr.
SNSK produserer 0,03 % av den totale kullproduksjon i verden. Men 2008 var et rekordår og på grunn av finanskrisen er prisen på kull halvert i 2009.
Selskapet har flere utfordringer. Svært mange av gruvearbeiderne pendler mellom Svea og fastlandet og det er nå en målsetting at flere av disse skal bosette seg permanent i Longyearbyen. Til det trenger selskapet flere familieboliger.
I tillegg trengs det flere såkalt ”kvinnearbeidsplasser”, da ektefellen gjerne vil ha jobb i Longyearbyen, men ikke alltid finner relevant arbeid. En del arbeidere reiser da tilbake til fastlandet hvor begge ektefellene kan få arbeid.
Å krysse Longyearbreens smeltevannselver var en utfordrende affære
På ettermiddagen var det tid for ekskursjon. Vi dro på fossiljakt opp til Longyearbreen. Longyeardalen har mange elver med smeltevann som kan være en utfordring å krysse. Øverst i dalen, like ved brefronten var det flere elver som måtte krysses og en del av oss ble ganske våte av å prøve å forsere over ”strykene”.
Longyearbreens nederste del er tekket av et par meter tykt steinlag med breis under og her var det vi gikk på skattejakt. Det var nok noen som drømte om å finne den neste ”Ida”, men måtte skuffet ta til takke til små bladfossiler. Andre var godt fornøyd med ”fangsten”. Men de fineste fossilene var selvfølgelig å finne i de store steinblokkene, så vi måtte nøye oss med fotografisk dokumentasjon.
Nina Kristine, Kristian og Tove på ivrig fossiljakt oppe på Longyearbreen
Tilbake til toppen
Tirsdag 4. august
Fra Company Town til Lokaldemokrati
Longyearbyen ble grunnlagt av John Munro Longyear og selskapet hans The Arctic Coal Company. Helt siden 1906 og fram til 1990 var Longyearbyen en ”company town”, dvs. det var gruveselskapet som faktisk eide og ”drev” byen.
Utsikt fra Taubanesentralen og utover mot flyplassen. Taubanebukkene og kibbene er ikke lenger i bruk, men er minner fra da det var gruvedrift i Longyeardalen. Da Store Norske Spitsbergen Kullkompani (SNSK) ble opprettet 1916 og overtok gruvevirksomheten i Longyearbyen, ble også alle typer tjenester tilbudt av selskapet. Sykehus, skole, butikk og boliger – det var SNSK som drev dette. På slutten av 1980-tallet besluttet SNSK å fokuserer primært på hovedoppgaven; å drive gruvevirksomhet, og la andre instanser overta de samfunnsmessige oppgavene som å drive skolen, for eksempel.
Spasertur i Longyearbyen i strålende solskinn. Kraftverket til venstre i bildet. Utover 1990-tallet ble Longyearbyen mer og mer normalisert i forhold til fastlandet, og fra 1. januar 2002 trådte lokaldemokratiet inn i byen med opprettelsen av Longyearbyen Lokalstyre (LL). Lokalstyreleder Kjell Mork, samt representanter for de tre kommunale foretakene som LL har; Bydrift, Oppvekst og kultur- og fritid, ga en grundig orientering om dagens lokaldemokrat samt de utfordringer driften av byen presenterer.
Per 1. januar 2009 var det 2032 personer registrert som fastboende i Longyearbyen. I 2004 var det 1823. Førti prosent av befolkningen er kvinner. I tillegg til norske, er det 34 andre nasjoner representert i befolkningen. Den største utenlandske befolkningsgruppen er thaiene.
Man bor i Longyearbyen for å jobbe. Men de færreste blir lenge på Svalbard, og det er høy ”turn-over”, i 2008 var det 23 % av byens befolkning som ble skiftet ut. Det er altså ikke et såkalt livsløpssamfunn her oppe.
Taubanesentralen er et karakteristisk landemerke i Longyearbyen. Det røde huset foran var lagerbygning, men er nå i privat eie og brukes som bolig. Den neste store utfordringen er å bygge et nytt kraftverk. Dagens kraftverk ble satt i drift i 1982 og forsynes med kull fra Gruve 7 utenfor Longyearbyen. Direktør i Bydrift Iver Rode tok oss med på en spasertur rundt i Longyearbyen for å vise fram både kraftverket men også vise de utfordringene byen står overfor i forhold til behovet for flere boliger i en allerede utbygd arealplan. Noen få heldige fikk faktisk være med inn i kraftverket, men de fleste ble igjen utenfor og tok heller en tur rundt i byen.
På ettermiddagen fikk vi omvisning i den nedlagte taubanesentralen. Denne bygningen er landemerke i Longyearbyen og vi fikk en fin orientering av kulturminnekonsulent Sander Solnes om taubanesentralens historie.
Elin og Georg inspiserer en gammel kibb inne i Taubanesentralen. Tilbake til toppen
Mandag 3. august
Den tredje pilar: reiselivsnæringa
Dagen begynte med Per Kyrre Reymert fra Sysselmannskontoret som introduserte deltakerne for de allsidige oppgaver som Sysselmannen på Svalbard har ansvaret for. Men dagen sto i turismens tegn; en svært viktig del av Longyearbyens næringsliv. Både de store reiselivsaktørene og småskala aktørene fikk presentert sine tilbud og ikke minst utfordringer.
Så langt ned er det til permafrosten i Adventdalen. Ole Humlum illustrerer.
Historisk så var Longyearbyen tuftet på gruvedrift. Men i den ”normaliseringsprosessen” som har pågått i løpet av de siste 30 år, har to andre ”industrier” vokst fram: utdanning og forskning; og reiseliv. Når et er sagt, så er ikke turismen en ny industri på Svalbard, allerede i andre halvdel av 1800-tallet var det turistbåter som seilte på Svalbard. Men det er bare i løpet av de vel siste 20 år at det har vært turistoperatører som opererer med Longyearbyen som utgangspunkt og bidrar til det lokale næringsliv.
Per Christian får prøvd seg på å "stange" seg ned til permafrosten. I 2008 var det rundt 100 000 turister som besøkte Svalbard. Av disse utgjorde cruiseturistene ca. halvparten.
I et 20-års perspektiv så har turismen eksplodert i Longyearbyen, fra 20 000 overnattinger i 1990 til 90 000 overnattinger i 2008.
”Svalbard skal være det ledende og best bevarte høyarktiske reisemålet i verden”. Det er målsettingen for både turistnæringa selv og for myndighetene.
73 % av Svalbard er regulert i form av naturreservat og nasjonalparker. Det skaper utfordringer i forhold til spesielt cruiseturistene og hvor disse kan gå i land på Svalbard. Allikevel er det et tettere samarbeid mellom turistnæringa og myndighetene på Svalbard enn mange andre steder i Norge.
Etter en fullpakket formiddag med foredrag var det klart for ekskursjon inn i Adventdalen.
Første stopp var UNIS sin nordlysstasjon, Kjell Henriksen observatoriet (KHO) Den ligger oppe på fjellet Breinosa, også kjent som Gruve 7-fjellet. KHO ble offisielt åpnet i 2008 og er verdens største og best utstyrte nordlysstasjon.
Professor Fred Sigernes ga en innøring i nordlysets mysterier, og belyste også hvor mye sola har å si for klima på jorden. Norge har en lang tradisjon for nordlysforskning, som går helt tilbake til Kristian Birkeland, (NB! Se litt nøyere på 200 kroners seddelen) og er i dag en stormakt innenfor emnet. Det som gjør nordlysforskningen på Svalbard spesiell, er at det i mørketida er mulig å observere og studere dagnordlyset, noe man ikke kan på fastlandet.
I Adventdalen ligger vraket etter et tysk fly som ble sønderskutt av RAF under krigen. På vei tilbake til Longyearbyen stoppet vi ved den gamle nordlysstasjonen i Adventdalen. Der så vi på noen instrumenter som logger temperaturen på permafrosten igjennom året og deltakerne fikk muligheten til å selv sjekke hvor mye av topplaget i bakken er smeltet nå i sommer og hvor langt ned permafrosten ligger nå. Omtrent 1 meter av det øverste laget er smeltet, men vil fryse til igjen til vinteren.
Vi tok også en titt på vraket av et tysk krigsfly fra 2. verdenskrig, som ble skutt sønder og sammen av britiske krigsfly. Til tross for sommer på Svalbard ble det etter hvert rimelig kjølig på sletta og det var godt å komme seg inn til byen og avslutte dagen med pizza på Kroa.
Tilbake til toppen
Søndag 2. august 2009
Quo Vadis Svalbard?
Utsikt utover deler av Longyearbyen fra Gruve 2B. (Foto: Eva Therese Jenssen). Svalbardkurset 2009 ble sparket i gang søndag ettermiddag på UNIS. Årets tema er ”Hvor går Svalbard?” med utgangspunkt i Stortingsmelding 22 som legger de langsiktige føringene for norsk Svalbard-politikk de neste 10 årene. Last ned meldingen her.
Historiker Thor Bjørn Arlov introduserte kursdeltakerne til øygruppas historiske utvikling og så på det i lys av den nye Svalbardmeldinga.
Svalbard er politisk i spenningsfeltet mellom regjering, Storting og departementene. Siden Svalbard-loven ble innført i 1925, så har det norske samfunnet på øygruppa gått fra av å være sentralstyrt av departementene i Oslo til å bli demokratisert gjennom innføringen av Longyearbyen Lokalstyre i 2002. Dette påvirker selvsagt de sentrale beslutningsmyndigheter. I tillegg er spørsmålet om den framtidige russiske tilstedeværelsen på Svalbard fremdeles åpent.
Med dette i bakhodet satte vi kursen oppover i Longyeardalen og klatret opp til den nedlagte Gruve 2B for å bli bedre kjent med gruveindustriens historie i Longyearbyen. Amerikaneren John Munro Longyear etablerte i 1906 den første gruva, Gruve 1A, oppe i Platåfjellet. Gruve 2B ligger på andre siden av dalen, i det som kalles Gruvefjellet.
I tillegg til historisk påfyll, introduserte professor Ole Humlum oss til permafrostens egenskaper. Det er permafrost over hele Svalbard og dens tykkelse kan variere fra et par meter og helt ned til 800 meters dyp på det meste. I og med at det ikke er trær på Svalbard er det lett å se etter kjennetegn på permafrost i fjellsidene.
Kursets første dag ble avsluttet med en tur til Kroa hvor vi tok oss en forfriskning før det bar i seng.
Professor Ole Humlum (bak til venstre) gir oss en introduksjon til permafrostens egenskaper utenfor inngangen til den nedlagte Gruve 2B. (Foto: Eva Therese Jenssen). Tilbake til toppen
Årets Svalbardkurs tar utgangspunkt i stortingsmeldingen om Svalbard som ble vedtatt i juni. Denne bloggen gir en smakebit på det deltakerne opplever de 10 døgnene de er på Svalbard.
Mer informasjon om kurset finnes via linken nedenfor.
Kursarrangører:
Blogger og fotograf: Eva Therese Jenssen
|
