>>Tilbake til startsiden

Når en bre surger, øker den i løpet av relativt kort tid sin hastighet til mellom 10 til 100 ganger den hastigheten breen ellers har. På grunn av dette vil breen også sprekke mer opp. Surge er et syklisk fenomen som gjentas hvert 30 - 500 år. Gjentakelsesperioden er individuell for hver bre. Surge i en bre fører ofte til at den vanligvis jevne breoverflaten sprekker fullstendig opp.


Fridtjovbreen under surge i 1997                                                                                             Foto: M. Sund

Hva er en surge?

• Breens hastighet øker i løpet av noen få år med 10-100 ganger
• Nye og mange sprekker på grunn av hastighetsøkninga
• Breen gjennomgår stor masseforflytning fra øvre til nedre del 
• Noen ganger rykker også brefronten fram   
• Når surgen er over etter ca 10 år går breen inn i en hvilefase og beveger seg sakte
• På Svalbard varer hvilefasen mellom 30 -500 år og lengden er individuell for hver bre
  
• Fenomenet surge er ikke relatert til klimaendringer 
• Breer av surgetype karakteriseres ved sykliske gjentagelser av surge, avbrutt av lengre  hvilefase
• Etter en surge trekker brefronten seg tilbake. I tidevannsbreer (breer som går ut i sjøen) kan det gå ganske raskt.
• Alle surgebreer på Svalbard trekker seg tilbake i hvilkefasen. De siste 100 årene har likevel breene også mistet masse og går sjelden like langt fram som tidligere når de surger.

Nathorstbreen                                  Foto: E. Næss

>> Film: surge på Nathorstbreen

Slik ser en surge ut
Når en bre har en såkalt 'surge' begynner den i løpet av kort tid å bevege seg raskere, noe som også fører til at den sprekker opp. Det er derfor greit å være oppmerksom på dette fenomenet, fordi det kan føre til at breer som tidligere har vært farbare ikke er det lenger. Filmen til høyre viser hvordan Nathorstbreen går fram i perioden april - august 2009.

Hvorfor surger breene? 
På grunn av permafrosten beveger breene seg saktere enn breer på fastlandet. Den langsomme bevegelsen gjør at breene ikke klarer å frakte alt snøoverskuddet i breens øvre del raskt nok nedover breen. Langsomt blir derfor breens lengdeprofil brattere over mange år (se figur under). Den kommer bygger seg opp, men når etterhvert en kritisk helning og breen løsner og begynner å gli raskt nedover - den surger. På Svalbard kan en syklus ta opp til 500 år (Austfonna) mens breene i Alaska kan gjøre unna hele syklusen på 20 år. Dette skyldes blant annet at det er mindre nedbør på Svalbard og at det derfor tar lengre tid for breene å bygge seg opp. Men nøyaktig hva som løser ut en surge har det ennå ikke lykkes forskerne å finne og det har derfor heller ikke vært mulig å forutsi når en bre vil surge.


Lengdeprofil av en bre før (blått) og etter en surge (svart). Det blå profilet viser hvordan breen har bygget seg opp i øvre del. Det svarte profilet viser hvordan ismassen forflyttes nedover.


Det er viktig å skille mellom breer som surger og som dermed beveger seg fort en kortere periode og istrømmer der hastighetene hele tiden er høye. Kronebreen innerst i Kongsfjorden er et eksempel på det siste. Her dreneres et stort isområde ut en relativt smal kanal.

Hvor finner vi surgebreer?
Breer som surger utgjør kun en liten andel av alle breene, likevel er konsentrasjonen av surgebreer stor i områder hvor de finnes. På Svalbard kan opp mot 90% av breene være av surge-type. Andre områder hvor det finnes slike breer er Island, Grønland, Alaska, Himalaya og i Andesfjellene. Det er også funnet spor etter surge i enkelte isstrømmer i Antarktis.

Hvorfor kalles det surge?
"Surge" er et engelsk ord som kan oversettes med bølge eller det å heve seg, og det beskriver bevegelsen breen gjennomgår under denne prosessen. På norsk ble surgebreer tidligere kalt "framstøtsbreer" eller "pulserende breer" . Nå er det vanlig å bruke "surgebreer" for å skille mellom breer som har denne spesielle bevegelsesformen og breer som har en mer "normal" bevegelse slik som breene på fastlands-Norge (som også kan gå fram, noe som da skyldes snørike vintere eller kalde sommere).

Konsekvenser av surge
Ettersom breen oftest sprekker opp under en surge, vil dette gjøre at tidligere farbare ruter blir utrygge eller helt ufarbare. Tidevannsbreer som surger vil kunne få økt kalving når breen begynner å trekke seg tilbake etter surge. Dette vil føre til mer breis i sjøen, noe som har betydning for skipstrafikken. Andre steder i verden kan surge i første omgang føre til oppdemming av sjøer eller elver, for deretter å føre til flom når isdemningen brister under tilbakesmeltingen av brefronten.

Noen relativt nylige surger på Svalbard
NB! Dette er eksempler og ingen fullstendig oversikt over pågående surger på Svalbard.

Lengde og areal på breene før surge er oppgitt

Nathorstbreen 31 km lang, areal 368 km² Nathorstbreen løper ut i Van Keulenfjorden sammen med Dobrowolskibreen, Zawadzkibreen og Polakkbreen. I løpet av vinteren 2008-09 begynte den felles fronten å gå fram. Alle bassengene i dette systemet er nå oppsprukket helt opp Ljosfonn. Fronten har gått fram nesten 10 km siden oktober 2008. Det kan bli mye is fra kalving i fjorden når sjøisen går til sommeren. Se også artikler nederst på >> denne siden

Comfortlessbreen 14 km lang, areal 64 km² Comfortlessbreen ligger i Engelskbukta sør for Ny-Ålesund og var en mye brukt rute sørover fra Ny-Ålesund. I løpet av vinteren 2008 ble det funnet store sprekker langs hele breen, men disse var skjult under snøbruer fram til mai. I løpet av sommeren 2008 har imidlertid sprekkene både smeltet fram og økt i størrelse. Breen har også begynt å gå fram og skyve opp sedimenter og har gått fram ca. 100 m i løpet av vinteren 2008-09.

Comfortlessbreen, øvre del 29.08.08                                                                                     Foto: M. Sund >> Se film av surgestart på Comfortlessbreen

Zawadzkibreen ca. 18 km lang, areal 111 km² Innerst i Van Keulenfjorden i sør, løper Zawadzkibreen sammen med Nathorstbreen. Allerede i 2003 begynte breen å slippe øverst  i ett av bassengene, mens ismassen begynte å flytte seg nedover. Surgen har nå nådd ut til fronten som har begynt å gå fram. Dette betyr at Nathorstbreen nå er berørt av flere surger og går framover ut i Van Keulenfjorden. Ut fra moreneformer i gamle kart og moreneformer kan vi anta at denne breen hadde en surge for mer enn hundre år siden.

Zawadzkibreen i tidlig surge, 2007                                                                                 Foto: S. T. Pedersen

Dobrowolskibreen 16 km lang, areal 45 km² Dobrowolskibreen løper ut i Nathorstbreen i nordøst innerst i Van Keulenfjorden.  Breen har gjennomgått større masseforflytninger siden før 2003. Surgen har spesielt vært synlig i frontområdet de to siste årene.Det er ikke tidligere registrert surge i denne breen.

Dobrowolskibreen i surge mars 2008                                                                                     Foto: M. Sund

 

Skilfonna 10 km lang, areal 29 km² Skilfonna er en av flere breer som løper sammen til en stor brefront som er kalt Vasilievbreen og som kalver ut i Isbukta. Bilder fra fly sommeren 2008 viser at det fremdeles utvikles nye sprekker.

Skilfonna nedre del, juli 2008                                                                                                    Foto: M. Sund

Skilfonna øvre del, juli 2008                                                                                                     Foto: M. Sund

Skobreen 8 km lang, areal 18 km² Skobreen er en sidebre til Paulabreen innerst i Rindersbukta. En surge ble oppdaget i 2005 da Skobreen surget ut i Paulabreen og dyttet fram fronten på den. Og breen hadde betydelige masseforflytninger der overflaten senket seg opp mot 60 m i øvre del av breen. Studier har imidlertid vist at Skobreen hadde mye sprekker allerede i 2003 også i den nedre delen der den vanlige skuterruta til Kvalvågen krysset i sør.

Skobreen surger ut i Paulabreen 14.06.2005                                                                         Foto: M. Sund

>>Les mer (Engelsk): A surge of Skobreen (Pdf)

Tunabreen 25 km lang, areal 203 km² Tunabreen har den store, kalvende brefronten innerst i Tempelfjorden (og løper sammen med den slakke brefronten til Von Postbreen). Tunabreen er den breen på Svalbard hvor det er registrert flest surger, nemlig rundt  1930, 1970 og 2003. Siste surge var relativt moderat. Breen er dermed den med kortest registrert hvilefase på kun 30-40 år. Mellom 1999 og 2004 gikk breen fram 1,4 km, men er nå i en etter-surge fase der den gradvis begynner å bevege seg saktere.

Tunabreen etter surge i mars 2006                                                                                             Foto: B. Eide

Mendelejevbreen og Fredfonna 8 km lang, areal 45 km² Mendelejevbreen ligger innerst i Hornsund. Fredfonna er ett av to basseng som utgjør akkumulasjonsområdet for Mendelejevbreen. En surge ble oppdaget høsten 2000. Surgen var moderat og hastighetene er nå i ferd med å avta.

Mendelejevbreen under surge i 2001                                                                                        Foto: M. Sund

 

Navnløs sidebre til Scheelebreen 1 km lang, areal 0,5 km² Det er ikke bare store breer som surger. En liten sidebre har her surget en gang mellom 1990 og 2003. Surge i de små breen blir sjelden oppdaget fordi breen ikke går så mye fram selv om surgen, slik som her, kan være relativt stor i forhold til breen størrelse.

En liten sidebre med karakteristisk front etter surge                                                               Foto: M. Sund

Perseibreen og Vindeggbreen 12 og 10 km lang, areal 59 km² Perseibreen og Vindeggbreen løper sammen ut på sørsiden av Kvalvågen på Østkysten. Surge i begge breene ble oppdaget i 2003 da overflaten var kraftig oppsprukket. Senere målinger fra eldre satellittbilder har vist at hastigheten har vært stigende noen år før dette. På det maksimale ble hastigheten funnet å være mer enn 2 m/dag. Breene har en hvilefase på minst 130 år. Breene er godt synlig fra flyet når det flyr østlig rute, og kan med den fremdeles oppsprukne overflaten enkelt skilles fra breene rundt.

Fridtjovbreen 12 km lang, areal 49 km² Fridtjovbreen ligger på nordsiden av Van Mijenfjorden. Surgen ble oppdaget i februar 1996, da breen begynte å gå framover. Langsom hastighetsøkning er senere funnet ved hjelp av satellittdata siden 1991 og høsten 1997 begynte hastigheten igjen å avta. Breen har fremdeles flere sprekker enn den hadde før surgen, men de reduseres nå år for år. Maksimal målte hastighet var 4,2 m/dag og breen gikk totalt fram 2,8 km under surgen.

Fridtjovbreen under surge i 1996                                                                                              Foto: M. Sund

Hvordan vet vi om tidligere surge?
Skipsfarten, som har foregått på Svalbard gjennom flere hundre år, har loggført gode havner. Et eksempel er Fridtjovhamna foran Fridtjovbreen, som ble regnet som en god havn. Mellom 1858 og 1861 ble det registrert at havna plutselig var fylt opp av is fra Fridtjovbreen, som hadde rykket seks kilometer fram og ut i Akselsundet. Slik vet vi omtrentlig år for forrige surge og dermed også hvor lang hvilefasen var mellom de to siste surgene på denne breen.

Først og størst..
Den tidligste observasjonen av en mulig surge på Svalbard stammer fra den fransk-norske Recherche ekspedisjonen som i 1838 beskrev Recherchebreens front som svært oppsrukket og med en frontposisjon circa tre kilometer lenger ut i fjorden enn det vi finner i dag.

De to største surgene som er registrert på Svalbard foregikk omtrent på samme tid. Bråsvellbreen, som er en del av Austfonna på Nordaustlandet, gikk fram en gang mellom 1936 og 1938. Den rykket da omlag 15 kilometer fram i en bredde på 30 kilometer, derav navnet (brå svelling).
Negribreen på østkysten surget 12 km fram ut i Storfjorden mellom 1935 og 1936.

Les mer..
>> Surgende Svalbardbreer
>> Pass opp for bresprekker - Surgefakta for turfolk
>> Breer på rømmen

Takk til..
Lufttransport AS
Store Norske Spitsbergen Kullkompani AS

         ..som har bidratt med data og innsamling.

>>Tilbake til startsiden